De første leverårene mine bodde jeg i hjemlandet og snakket derfor kun morsmålet mitt, somalisk. I ca. fem års alderen begynte jeg å snakke norsk etter å ha flyttet hit. Likevel snakker jeg for det meste morsmålet mitt når jeg er hjemme, selv om jeg føler at somalisken min er mye mer ”basic” i forhold til foreldrene mine og slektninger i hjemlandet, noe jeg har fått kommentarer på. Jeg tror grunnen til det er at jeg på en måte ”sluttet” å snakke morsmålet mitt i en ung alder etter å ha lært meg norsk, bortsett fra når jeg snakket med familie. Det har ført til at jeg i mindre grad har fått utviklet ordforrådet mitt( i somalisk) enn det jeg ville ha gjort hvis jeg ennå bodde i hjemlandet. Det hender ofte at jeg blander inn litt norsk også, spesielt når jeg prater med mine søsken.
Når det kommer til norsken syns jeg ikke at språkbruken min varier så mye i forskjellige situasjoner. Hvis jeg skal peke på en forskjell er det for eksempel at jeg ofte har det lett for å blande inn engelske ord og uttrykk når jeg snakker med venner, i tillegg til somalisk hvis vi er fra samme land.
Da jeg flyttet til Oslo fra Nordfjordeid (Sogn og fjordane) for noen år tilbake opplevde jeg å få kommentarer på dialekten min. Jeg pleide blant annet å si ho i stedet for hun og mykje istedenfor mye. Samtidig hadde jeg en-endelse på ord som jeg nå har a-endelse på som for eksempel klokka, døra, boka osv. Det tok egentlig kort tid før jeg kvitta meg helt med Nordfjord-dialekten.
Det er vel ikke så mye mer om skrive om språkprofilen min, så da slutter jeg her.
